Jeg leste Sagaen om Isfolket allerede på barneskolen og to ganger på ungdomsskolen. Jeg elsket seriens blanding av okkultisme, overtro og norgeshistorie, og skrev til og med en særoppgave på barneskolen om Tredveårskrigen, grunnet Isfolket (jeg skulle ønske jeg hadde tatt vare på den oppgaven, det hadde vært morsomt).
Da jeg og June hørte at det skulle bli et skuespill om Sol, måtte vi selvfølgelig kjøpe billetter, siden June også er en stor fan. Premieren var i august i fjor, og vi dro på midnattsforestillingen.
Det var en direkte magisk opplevelse. Det var fullmåne (eller i alle fall nesten), oppholdsvær og en enestående trolsk stemning. Skuespillet var veldig bra og musikken enda bedre. Overføringen av handlingen fra bøkene til stykket var akseptabelt.
Men det jeg likte best, som etter min mening er hovedgrunnen til at var spelet så bra, var integreringen av folkemusikk og folkedans inn i handlingen. Musikken og vokalen med sine raske overganger fra lyst til mørkt passet perfekt. Hvis jeg husker riktig, var det tre stykker som spilte instrumenter, bl.a. fele, pauk og diverse annet. Disse gjorde en fantastisk jobb. Hvis soundtracket kommer ut for salg, skal jeg kjøpe det uten å tenke meg om. Noe som også var med på å skape assosiasjoner til Valdres og folkedans var måten skuespillerne beveget seg, også utenom dansen. For å ta et eksempel; da Charlotte Meiden kom gående inn på scenen for første gang, hadde hun en subtil måte å vise takten i måten hun gikk på, og ved å heve og senke skuldrene sammen med musikken.
Spelet var så bra det første året, at vi øyeblikkelig bestemte oss for å dra i år også. Denne gangen var vi ikke på midnattsforestillingen, men stemningen var likevel bra. Det var også gjort en del små forandringer og finpuss som gjorde at spelet var enda bedre enn i fjor.
Det er ingen tvil om at vi skal dit til neste år også.
Popularity: 4% [?]
