Vår alles kjære gotiske versjon av Pippi Langstrømpe leker med ilden i den andre filmen basert på Millennium-trilogien av Stieg Larsson.
Jeg må først få sagt at jeg liker bøkene til Stieg Larsson. Det er ikke banebrytende litteratur, men forfatteren forsto tydeligvis at vi alle liker sterke, mystiske, svartkledde kvinner som er komfortable utenfor loven, skremmende intelligente og som tar balletak på hvem som helst. Bøkene følger ellers de fleste kjente mønstre innenfor krim- og thriller-sjangeren, men det er også tydelig at Larsson har gjort grundig research. Det er god flyt i handlingen, og jeg hadde, som så mange andre, problemer med å legge fra meg bøkene da jeg først hadde åpnet dem.
Regissøren som filmatiserte første filmen, “Menn som hater kvinner”, gjorde også en bra jobb i å overføre bokmateriellet over til lerretet, og det var ikke så mye som ble borte i “oversettelsen”. I tillegg tror jeg at filmen fint klarte å stå på egne ben, og var god underholdning, også for de som ikke hadde lest bøkene.
Dritkul plakat i det minste
Men regissøren som har satt seg i regissør-stolen denne gangen, har ikke gjort en like bra jobb, etter min beskjedne mening. Han har vært innom alle historiene og temaene i bøkene og ikke funnet på noe som er helt ulogisk eller feil i forhold til boka, men alt virker litt halvhjerta. Man får et lite glimt av hva ting handler om, men før man rekker å bli nysgjerrig, hopper handlingen over på noe annet. Jeg hadde likt et større fokus på bakgrunnen til Lisbeth, og den urettferdige behandlingen og saklige omtalen hun fikk i mediene (lesbisk satanistliga f.eks.) da hun ble mistenkt for trippeldrapet. Men, det er jo selvfølgelig grenser for hva man kan få presset ned på en kinofilm.
Det tekniske med filmen er det ikke noe galt med, det fungerer som det skal. Jeg var kanskje ikke helt imponert over biljaktscenen, men jeg har sett verre. Skuespillet var som vanlig bra, men man kom liksom aldri helt inn under huden på dem. Det blir litt for upersonlig.
I første filmen, klarte regissøren å fange personligheten til Lisbeth Salander. Hun var enigmatisk, tilbakeholden, sær, fascinerende, sterk, sårbar og intelligent, og man ble like nysgjerrig og involvert i denne rollefiguren på lerretet som man ble i boka. Men noe har blitt borte fra film 1 til 2.
Det er jo naturlig at Lisbeth har blitt mindre mystisk og spennende, siden hun har kommet i forgrunnen i filmen, og siden vi vet mer om henne. Men jeg klarer ikke å la være å tenke at regissøren kunne ha fremstilt henne litt annerledes.
Konklusjon
Det er en grei thriller og bra nok underholdning til at man trygt kan dra på kino og se den uten å angre etterpå. Men, hvis man må velge mellom å se filmen ELLER lese boka; LES BOKA!
Terningkast: 3
Popularity: 7% [?]
