Det er jo selvfølgelig ingen tvil om hvem jeg mener; Kristoffer “Garm” Rygg som er frontfigur i det mildt sagt eksperimentelle bandet “Ulver”.
De har igjennom tidene vært innom musikksjangere som folk metal, black metal, industrial metal, klassisk gitar, elektronisk musikk og noe inspirert av jazz og techno eller hva man skal kalle det. Et ganske originalt band med andre ord. Garm har sagt tidligere at han lager musikk for seg selv, og ikke fansen; noe som musikken vitner om. Jeg kan tenke meg at de mest hardbarka black 
metal-fansene ble litt skuffet da Ulver ga ut Themes from William Blake’s The Marriage of Heaven and Hell, som er noe slags eksperimentell rock/avantgarde-metal, to år etter Nattens Madrigal, som på sin side var et rått og heftig black metal-album av grimmeste slag. Men det er dette som gjør at jeg liker Ulver så godt. Jeg har en veldig variert musikksmak, og det har tydeligvis Garm også.
Ulvers musikk har nesten utelukket en mørk og dyster stemning over seg, samme hvilken sjanger de for tiden er innenfor. Det er mange som sier at Ulver har vært en foregangsgruppe for mange sjangre, og jeg mener hardnakket at norsk black metal ikke hadde vært det samme i dag uten Nattens Madrigal eller Bergtatt. Ikke det at jeg har peiling, jeg er skråsikkert uvitende, men det hadde overrasket meg hvis jeg var den eneste med den oppfatningen.
Nattens Madrigal
Nattens Madrigal er deres tredje album, og det er grimt. Så grimt at det er vondt å høre på, nøyaktig sånn som ekte black metal skal være. Albumet tar deg med på en dyp, følelsesmessig reise i smerte og raseri, iskaldt men samtidig varmt som i den dypeste avgrunn i helvete.
Det er ingen synth, vakker sang eller rene gitarsoloer; det er bare en kakefoni av lyd, sinnsyk gitar og monoton hamring på trommene i perfekt black metal-stil. På første sangen er det derimot en direkte vakker solo med akustisk gitar som får deg til å tro at verden er et vakkert sted, før Garm river deg ned i avgrunnen igjen.
Det florerte et rykte om at albumet faktisk var spilt inn i skogen under åpen himmel, men ikke vet nå jeg.
Bergtatt – Et eventyr i 5 capitler
Bergtatt var deres første fullverdige album, og det er min favoritt. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har hørt dette, men det var en periode på et par måneder at jeg hørte på hele albumet minimum en gang om dagen.
“Capitel I: I Troldskogen faren vild“. Stemningsfull black metal med lys og klar vokal. Noen stemningsfulle partier med akustisk gitar og atmosfærisk vokal. Noen av gitarpartiene av Aismal kan klassifiseres som “hakesleppende”, og den akustiske gitaren til Håvard Jørgensen gir albumet det folkemusikk-inspirerte preget.
“Capitel II: Svelen gaaer bag Aase need“. Her skifter vokalen over til growling og blir hakket mer aggressivt.
“Capitel III: Graablick blev hun vaer“. Her blir det enda mer aggressivt. Mitt favorittparti er omtrent i midten av den første delen av sangen, der Garm synger “torden <ekte torden> rrrrrrrulleeeer“. Det morsomme i denne sangen er at på det jeg trodde var slutten i lang tid, der man hører en mann som trasker rundt i en skog eller lignende, med litt sporadisk piano-musikk i bakgrunnen; faktisk ikke er slutten i det hele tatt! På ca. 08:50 begynner en ny del med annen rytme og stil, men fremdeles svart og aggressivt.
“Capitel IV: Een Stemme locker“. Hele sangen er med Håvards akustiske gitar og Garms stemme i vakreste modus. Veldig stemningsfull.
“Capitel V: Bergtatt – ind i Fjeldkamrene“. Her går det tilbake til black metal, men med en litt lysere stemning.
Musikken skifter mellom black metal med skikkelig god gammeldags growling, omtrent som i Nattens Madrigal (bare litt mer melodiøst), metal med folkemusikk-inspirerte toner og klar vokal, og akustiske partier med noe som får meg til å tenke på munke-kor. Den sistnevnte stilen videreførte de i albumet Kveldssanger.
Jeg elsker som sagt dette albumet. Variasjonen mellom dyster metal med growling og rolige, akustiske partier med flerstemt, klar vokal er helt perfekt. Det er veldig stemningsfullt og samme hvor mange ganger jeg hører albumet, lever jeg meg like mye inn i musikken hver gang. Ren nytelse. AiwarkiaR sørger for trommene, og han har funnet en stil som passer utrolig bra til albumet. På den ene siden er det litt old-school black metal med monoton spilling i rask takt, men samtidig klarer han å variere litt på passende steder i sangene. Imponerede spilt.
Det samme gjelder Håvard Jørgensen og Aismal, som virkelig får utfolde sitt musikalske talent på hele skiva.
Dette albumet har æresplassen på hylla sammen med Eljudners Daudingekvider.
Vargnatt
Dette albumet er et av “black metal-trilogien” til Ulver, og ble utgitt som en demo i 1993. I år kom det en “remastered” versjon. Stilen er som alltid annerledes enn de andre albumene, også Bergtatt og Nattens Madrigal. Garm skifter stemmen igjen (hvordan klarer han det?), Aggressor eksperimenterer på trommene og Håvard Jørgensen er med enda en gang.
Jeg liker albumet, men ikke så godt som Nattens Madrigal og Bergtatt.
Kveldssanger
Her fortsetter Ulver med den stilen de begynte med i de akustiske, stemningsfulle partiene i Bergtatt, og noe av den samme mystiske, myteinspirerte stemningen.
Garm tok med seg Håvard Jørgensen og AiwarikiaR fra Bergtatt, og hyrte inn Alf Gaaskjønli og celloen hans.
Garm sa i et intervju at Kveldssanger bare var et amatørisk forsøk på å lage et klassisk album, og jeg er nok enig i at det ikke er teknisk perfekt, men likevel er det veldig bra.
Shadows of the Sun
Dette albumet inneholder noe av den mest stemningsfulle musikken jeg har hørt og er uten tvil det beste albumet de har gitt ut utenom metal-sjangeren.
Det er faktisk vanskelig å beskrive hvor stemningsfullt dette er, det må bare oppleves. Og ja, “oppleves” er det riktige ordet. Det går ikke an å bare lytte til dette.
Noe av grunnen til at dette er så ambient og rett og slett deilig musikk, er at de har fjernet noe av de mer skarpe instrumentene og lydene fra album som f.eks. Perdition City og Blood Inside, og bare bruker mer subtile, rolige instrumenter, slik som f.eks. noe som heter Theremin. Jeg så og hørte dette instrumentet da jeg var på Ulvers konsert for et par måneder siden, og det var mildt sagt spesielt; i alle fall ut i fra mitt lave kunnskapsnivå. Det spilles uten kontakt med selve instrumentet, men med å bevege hendene i løse luften mellom to antenner.
Med dette instrumentet, lydeffekter, perfekt piano- og keyboardspilling, blåseinstrumenter og den desidert beste vokalen til Garm noensinne, har Ulver klart å skape sin egen sjanger.
Såvidt jeg vet er det stort sett Garm som synger på hvert album, noe som er veldig imponerende. Tilogmed på de tre black metal-skivene hans er det variasjon, mellom Vargnatt, Bergtatt og Nattens Madrigal. Man skulle tro det var forskjellige vokalister fra gang til gang. Garm klarer å variere stemmeleie og tonefall; og han growler like bra som han synger klassisk.
Jeg er utrolig spent på hva Ulver kommer til å lage i neste omgang. Kanskje rap?
Terningkast: 8 av 6
Popularity: 6% [?]
