Med Need for Speed: Shift prøver EA å bryte løs fra den sjangeren de har satt alle NFS-spill i de seneste årene. Nå er det realisme og profesjonell racing som er hovedfokus, og ikke undergrunnsracing i byer med trimma og styla gatebiler. De prøver altså å gi serien et litt bedre rykte enn det har fått etter Need for Speed: Underground-serien.
Det første de gjorde var å hyre inn samme folka som blant annet lagde GT Legends for noen år tilbake; noe jeg tok øyeblikkelig tok som et godt tegn. De har fått boltre seg i EAs pengesekk, som nok er betraktelig større enn det de var vant med fra tidligere. Og det er ingen tvil om at de har gjort et helhjerta forsøk, og de har til dels klart å skape en bilsimulator med fokus på kjøreglede og realisme, og ikke styling, lettklede damer og dårlig musikk.
Men det første man legger merke til i det man setter inn CDen, er den vanlige, bråkete menyen som er standard for EA-spill, og det gjorde at jeg med en gang begynte å tvile på seriøsiteten til spillet. Menyen er rett og slett forferdelig. Den er rotete og kronglete og tungvin, og fremfor alt bråkete. Det smeller og skrangler og dundrer og eksploderer, samtidig som dårlig musikk brøler i bakgrunnen. Det er nærmest til å bli kvalm av.
Men selv om jeg hadde aller mest lyst til å ta ut cden og selge den på Finn.no, klarte jeg å navigere meg inn i karierre-modusen og satte i gang. Det første som skjer er at man blir kastet inn i en BMW og må kjøre en testrunde for at spillet skal avgjøre hva slags vanskelighetsgrad som passer best til nivået til spilleren. Det første som slo meg var grafikken og detaljrikdommen inne i “cockpiten” til bilen. Det var veldig bra, og kanskje noe av det mest detaljerte jeg har sett i et bilspill. Jeg anbefaler å ha kameravinkelen fra innsiden av bilen. Det øker følelsen av realisme betraktelig.
Selve bilen var veldig vanskelig å kjøre de første svingene, men jeg klarte etterhvert å venne meg til det. Følelsen av realisme var i utgangspunktet veldig bra. Bilen overstyrte slik som en bakhjulsdrevet BMW med forholdsvis mange hestekrefter skal gjøre, og jeg kjente også hvordan vektpunktet i bilen ble flyttet ut i fra svingene, og man merker veldig fort at racinglinjen er veldig viktig i dette spillet. Man må tenke på inn- og utgangshastighet, og være veldig forsiktig med hvor mye gass man bruker for at bilen ikke skal få sleng.
Men det neste jeg merket og som irriterte meg veldig, var hvor overfølsom kontrollen var; og hvor vanskelig det var å holde bilen rett etter svingene. Etter litt kjapp googling, fant jeg noen innstillinger som fikset dette problemet, og gjorde bilene mye lettere å kontrollere. Det er jo forsåvidt greit nok, men jeg synes ikke at det skal være nødvendig å måtte slite så mye med innstillingene for at bilene skal være kjørbare.
Etter første løpet brukte jeg premien min til å kjøpe meg en ny bil, og hadde tilogmed råd til å oppgradere den litt. Etter en del hektiske løp, fant jeg ut hva som, etter min mening, er det beste med dette spillet; fartsfølelsen og effektene som kommer når man kræsjer. Man får virkelig følelsen av at man tyner bilen til det ytterste og får faktisk litt høyere puls inn mot svingene, og mister man kontrollen og kræsjer, blir man desorientert og får tåkesyn et lite øyeblikk. Veldig realistisk.
Men det neste irritasjonsmomentet var det samme som jeg syntes virket bra med en gang, nemlig overstyringen. Det som var realistisk på en BMW med bakhjulstrekk, var kanskje ikke like realistisk med en fremhjulsdrevet bil eller firehjulstrekk, og selv om jeg prøvde å gjøre en del forandringer på innstillingene, synes jeg at det hjalp veldig lite. Etter en del googling til, fant jeg ut at man må gå inn på hurtiginnstillingsmenyen og sette bilene opp på MAKS overstyring (ja, du leste riktig). Det gjorde at bilene faktisk oppførte seg mer realistisk.
Deretter fant jeg en del positive sider med spillet igjen. Man blir f.eks. belønnet med erfaringspoeng (eller hva man nå skal kalle det) hvis man kjører seriøst, holder seg til racinglinjen og klarer svingene perfekt, og tar “rene” forbikjøringer og lignende. Disse poengene gjør at man øker i grader (fra 1 til 50), noe som igjen låser opp nye baner, løp, biler og oppgraderinger. Men man får også poeng for å kjøre aggressivt, presse biler av veien og komme sidelengs i svingene og slike ting. Dette gjør at man føler at løpene ikke er bortkastet selv om man ikke vinner. Man kan jo få veldig mye poeng likevel.
Det er også forholdsvis bra variasjon på banene og løpene, slik at man ikke blir lei med det første (drifting er jo alltid morsomt).
MEN, så var det tilbake til det negative. Etterhvert som spillet skrider frem, oppdager man flere og flere bugs. Både kosmetiske og mer alvorlige. Noen ganger var skjermen bare svart da jeg skulle starte et løp, og noen ganger fungerte ikke gassen. En av de lettkledde damene som står rundt bilen din i begynnelsen av hvert løp (for motivasjonens skyld?) har også en tendens til å stå med halve kroppen INNE i bilen og andre halvdelen utenfor. Og noen ganger når jeg presser en bil bakfra, forsvinner de over panseret mitt og blir kastet bakover. Skademotoren er også alt for dårlig. Det er en del kosmetiske skader, men ikke nok til at det virker realistisk etter å ha kræsjet rett i en vegg i 300 kilometer i timen. Kjørefølelsen forandres også alt for lite.
Jeg synes dette er altfor dårlig med et spill som sannsynligvis hadde et stort budsjett, og jeg har en liten mistanke om at de prøvde å presse spillet ut på markedet før Forza 3 (og etterhvert Gran Turismo 5) kom ut. De visste sikkert like godt som meg at NFS:Shift ikke klarer å hamle opp mot disse gigantene.
Men, jeg synes utviklerne gjør et hederlig forsøk, og de har klart å lage det beste Need for Speed-spillet siden Porsche Unleashed (uten at det er veldig imponerende i seg selv). Men kvalitetsmessig spriker spillet altfor mye i begge retninger. Dette er et greit spill å leke seg med frem til Forza kommer.
Poengsum: 6,9/10
Et bra forsøk, men ikke bra nok. Prøv igjen.
Popularity: 4% [?]
